Harmløst

Løfte meg opp, jeg rekker opp hendene, jeg strekker dem opp, strekker dem høyt opp
Jeg når luften
Luften, den som er tomt for den ikke er synlig
og den som er livet for jeg ikke kan leve uten den
Den rekker jeg opp til for den har ikke begrenset seg selv til min størrelse, den dekker alt og gjennom min del og det som er rundt meg.

Ja, jeg puster, jeg puster gjerne og blir aldri sliten av å puste, lett og usynlig for mine øyne. Jeg griper deg men hendene er fortsatt tomme. Jeg vet jeg puster men jeg ser deg likevel ikke.
Mitt indre kjenner deg for den ikke kan leve uten deg.
Jeg sier, Amen og latter som jeg ser den som er usynlig.
So lenge jeg puster inn vil jeg kjenne deg. og Du vil eksistere videre selvom jeg forsvinner.